Autism Diversity

1. Ensporethet

Ensporethet, også kalt monotropisme, er et autistisk trekk. Artikkelen Attention, monotropism and the diagnostic criteria for autism av Murray, Lesser og Lawsen, argumenterer for at monotropisme kan være sentralt for å forstå alle autistiske trekk som en helhet. Så, hva er egentlig monotropisme og hvordan påvirker det Autisters måte å tenke og prosessere verden på?

Monotropisme har med oppmerksomhet å gjøre. Når Murray, Lesser og Lawsen forklarer at det kan være sentralt for å forstå alle Autistiske trekk, er det fordi sosiale interaksjoner, språkbruk og flyttingen av fokus fra en ting til en annen, er oppgaver som alle krever noe som kalles distribuert oppmerksomhet.

Distribuert oppmerksomhet, også kalt polytropisme, er evnen til å ha et naturlig fokus på flere ting på en gang uten å bli for fokusert på en av tingene. En person som er monotropisk derimot vil ha et naturlig intenst fokus på en ting av gangen. Begge disse har sine fordeler og ulemper, men siden samfunnet vårt legger til grunn at normen er å være polytropisk kan det være utfordrende å fungere på motsatt vis.

Youtuberen I’m Autistic, Now What? har et godt bilde på hvordan det føles å ha en slik ensporet oppmerksomhet. Hun forklarer at å være polytropisk er som å gå inn i et rom og se det i lyset fra en taklampe som gjør at alle detaljene i rommet kan sees. Å være monotropisk derimot er som å gå inn i et rom og se det gjennom en tynn, men skarp stråle fra en lommelykt. Det personen ser vil være svært tydelig og detaljert, men det tar lenger tid å få en helhetlig oversikt.

Dette er noe jeg kjenner meg igjen i. I et tidligere blogginnlegg beskrev jeg hvordan jeg føler at jeg må jobbe hardt for å komme ut av mitt eget hode og fokusere på verden rundt meg. Monotropisme kan være en forklaring på hvorfor. Hvis jeg er fokusert på mine egne tanker (noe jeg gjerne er), vil det kreve mye å utvide oppmerksomheten min til objekter og personer i omgivelsene mine.

Det er krevende fordi jeg må ta inn og prosessere én ting av gangen. Jeg må jobbe konsentrert for å flytte fokus og sette detaljer sammen til en forståelig helhet. Derfor ser jeg ofte litt bortkommen ut når jeg er ute blant folk. Det er så mye informasjon å ta inn. Lyder, lys, lukter, farger, former, mønstre, stemmeleier, ord, kroppsspråk.

Sosial interaksjon er slitsomt når man er monotropisk fordi alle detaljene i interaksjonen må tolkes hver for seg og settes sammen for å forstås. På grunn av dette er helt vanlige hverdagslige aktiviteter som å dra steder, være sosial og gjøre ulike oppgaver i løpet av samme dag svært kognitivt (det vil si sanse- og tankemessig) energikrevende.

Dette er også grunnen til at jeg har valgt å ikke kjøre bil. Det er lett for meg å falle inn i et ensporet fokus på tankene mine og dermed miste fokuset på omverdenen. Derfor anser jeg ikke at jeg kan bli en trygg sjåfør. Dette vil imidlertid ikke si at ingen Autister kan være gode bilister, men at jeg med min høye grad av monotropisme ikke egner meg til det.

Det å være fokusert på en ting over lengre tid derimot krever betydelig mindre kognitiv energi. For min del vil det si aktiviteter som lesing, lytting, skriving, tegning, spill og musikk. Hvis jeg bruker mange timer på et prosjekt kan jeg til og med oppleve å få energi av det. Det føles så riktig å kunne bruke oppmerksomheten min slik den er naturlig. Polytropiske personer kan også fokusere dypt på én ting av gangen, men det krever konsentrasjon og innsats. Som en monotropisk person krever det derimot konsentrasjon og innsats å ikke stadig bli trukket inn i et dypt fokus.

Et annet aspekt ved monotropisme er at det tar tid å skifte oppmerksomheten fra en ting til en annen. For meg er det slik at jeg opplever oppmerksomheten min som et stort tog som kjører i full fart langs en spor. Plutselig blir det nødvendig å skifte spor, men det er vanskelig å bremse og få «oppmerksomhetstoget» inn på det nye sporet. Det er krevende, slitsomt og ubehagelig. Jeg blir ikke sliten av aktiviteter jeg holder på med over lengre tid, men når aktiviteten plutselig er over og jeg skal videre til noe annet, da føles det som om hele verdenen min må omstilles, og det er energikrevende.

2. Hyperfokus

Hyperfokus er en av egenskapene som kommer med monotropisme. Mange beskriver denne ferdigheten som en superkraft. For min del vil jeg absolutt si at den kan være det. Jeg ville følt et stort tap hvis jeg ikke lenger kunne benytte meg av hyperfokuset mitt. Det betyr imidlertid ikke at det ikke kan være utfordrende. Hvorvidt hyperfokus er gunstig eller ei vil være situasjonsavhengig.

Dersom man har en liste med mange ulike oppgaver som krever at man stadig må skifte fokus, vil hyperfokus være et hinder. Dersom man derimot skal jobbe med en oppgave over lengre tid vil det være en fordel. Når jeg er i hyperfokus enser jeg ingenting annet enn tanken eller oppgaven jeg er fokusert på. Det er en fantastisk følelse av både ro og energi, men det er ikke lett å ta pauser fra fokuset. Derfor opplever jeg ofte å glemme å spise, drikke og hvile når jeg er fokusert. De behovene føles som forstyrrende fluer som ødelegger tankeflyten. Videre kan det å plutselig bli avbrutt av andre oppleves som sjokkerende og ubehagelig.

For å vise hvordan dette kan oppleves kan jeg gi et eksempel fra tiden min på barneskolen. Læreren underviste klassen om et tema. Det var interessant å høre på og jeg fikk flere tanker og ideer mens hun snakket. Jeg var i hyperfokus og enset ingen av elevene rundt meg, stolen jeg satt på eller en gang meg selv. Det var bare tankene og ideene som fantes. Plutselig sa læreren navnet mitt. Hun hadde stilt meg et spørsmål og alle stirret på meg. Oppmerksomheten min var så dyp at jeg ikke klarte å få den tilbake for å fokusere på omgivelsene mine, prosessere spørsmålet hun hadde stilt meg, formulere et svar og aktivere stemmen min for å si det høyt. Det ble for mye for hjernen min og jeg fikk en nedsmelting (autistic meltdown).

En nedsmelting er en ufrivillig intens reaksjon på overveldende situasjoner. Det er resultatet av stress som har bygget seg opp over tid og situasjonen som utløser reaksjonen er som dråpen som får begeret til å renne over. Måten dette ser ut kan variere mellom Autister, men vanlige kjennetegn er, som den Autistiske forfatteren Chloé Hayden forklarer i boka si «Different, not less», skriking, gråting og potensielt selvskadende oppførsel. Mine nedsmeltinger er litt mer subtile siden jeg «bare» pleier å bryte sammen i gråt, men noen ganger stimmer jeg også. En nedsmelting føles som om verden raser sammen rundt en.   

Undervisning kan derfor være utfordrende for personer med hyperfokus fordi den er lagt opp slik at polytropiske personer skal kunne lære best mulig. Det er flere ulike fag i løpet av en dag samt timer som består av å lytte, reflektere og delta. Som Autist klarer jeg hver av disse oppgavene, men ikke om hverandre. Jeg kan lytte til læreren eller så kan jeg fremføre noe, men jeg kan ikke veksle mellom å lytte konsentrert og å komme med en uforberedt muntlig refleksjon. Av lærerne ble dette tolket som sjenanse, til tross for at jeg aldri hadde noen problemer med fremføringer som jeg fikk forberede meg til.     

Det finnes et råd jeg har hørt andre Autister anbefale som kan være hjelpsomt i slike situasjoner. Hvis man er i hyperfokus når man er et sted man kan bli forventet å kommunisere med andre, for eksempel på skolen eller på jobb, kan man sette en lapp eller et objekt ved seg som indikerer til de andre at man er i hyperfokus. Hvis noen trenger å snakke med deg kan de da gi deg en skriftlig beskjed slik at du kan få tid til å flytte oppmerksomheten din i ditt eget tempo og dermed også unngå ubehagelige reaksjoner som nedsmeltinger. Selv bruker jeg nå en gyllen hårbøyle for å vise andre at jeg er i hyperfokus. 

Hyperfokus har imidlertid også sine gode sider. I artikkelen jeg nevnte i begynnelsen står det at monotropisme fører til at oppgaven man er fokusert på vil bli løst bra. Dette er helt klart en styrke. På universitetet ble medstudentene mine slitne av lange forelesninger om ett tema med mye ny informasjon, mens for meg var dette en ideell måte å lære på. Videre var det å skrive en masteroppgave på slutten av studiet selvfølgelig krevende, men det at jeg kunne gå dypt inn i et tema som jeg var interessert i, over lengre tid var gunstig for meg. Hyperfokus gjør at man blir dedikert, engasjert og detaljfokusert.

Det beste man kan gjøre for seg selv dersom man er monotropisk og har hyperfokus er ta hensyn til hvordan man kan løse utfordringene det medfører, samtidig som man kan benytte seg av styrkene det gir på best mulig måte. En ting jeg gjør er å samle polytropiske oppgaver til samme dag slik at jeg vet at jeg kan prioritere å hente meg inn etterpå. Likeså samler jeg monotropiske oppgaver til samme dag slik at jeg kan jobbe uforstyrret i hyperfokus med en av oppgavene av gangen.

Et eksempel på dette er at hvis jeg har en legetime på tirsdag (som er en polytropisk oppgave fordi den krever kommunikasjon), så vil jeg prøve å legge andre polytropiske aktiviteter og gjøremål til samme dag. Disse andre aktivitetene og gjøremålene kan for eksempel være å ta en kaffe med en venn eller å handle mat. Jeg vet at dette er aktiviteter som krever mye av meg, så da kan jeg prioritere å hente meg inn når jeg kommer hjem, istedenfor å da skulle starte med en monotropisk oppgave. Videre kan jeg velge å samle monotropiske oppgaver (som å lese til eksamen eller skrive et blogginnlegg) på onsdagen. Da kan jeg unngå overbelastningen det medfører å skulle avbryte oppgaven for å handle mat eller møte enn venn.

Et annet råd er å bruke musikk til å hjelpe hjernen når man må skifte spor. Ved å tildele ulike typer musikk til ulike typer oppgaver så hjelper jeg meg selv med å bytte oppgave. Når jeg avslutter en oppgave slår jeg av musikken som hører til. Deretter bytter jeg musikktype til den nye oppgaven som skal gjøres og lytter til den til jeg føler at jeg har endret modus. Det gjør overgangene mindre stressende og mer positive. Dersom man blir distrahert av å høre på musikk mens man gjør aktiviteten kan man velge å bare bruke den i selve overgangen. Det er for eksempel ikke så greit å høre på musikk mens man er sosial, men man kan høre på musikk for å forberede seg før man møter andre.

3. Særinteresser

(Denne illustrasjonen av Rayla fra serien Drageprinsen er inspirert av tegningen til elentori-art på tumblr.)

En særinteresse er ikke en interesse for noe sært, men heller en intens interesse og lidenskap for et tema. Det kan være hva som helst: en sport, et band, matte, filosofi, haier, tog, historie etc. Det burde kanskje egentlig hete monotropisk interesse fordi det kommer av monotropisk oppmerksomhet. Dette er interesser som er få, men intense. I følge den ovennevnte artikkelen har Autister en tendens til å enten være lidenskapelig interesserte i et tema, eller til å ikke være interesserte i det hele tatt. Det er også mulig å være Autist og monotropisk uten å ha særinteresser.

Det å ha særinteresser er noe jeg personlig opplever som positivt. Det er min største kilde til energi, glede og motivasjon. Jeg synes synd på de som ikke har dype interesser fordi de går glipp av denne gleden. Mine særinteresser er fantasy, Latin-Amerika og autisme. Det å oppdage en ny særinteresse er noe helt unikt. Det er som en gnist som oppstår når man hører om et tema. Deretter er det som om alt som har med det temaet å gjøre er i farger, mens resten av verden er grå.

Mange nevrotypikere ser på særinteresser som noe negativt fordi det blant annet kan komme i veien for å lære andre ting. Til det kan jeg si at det finnes flere måter å løse dette på. Man bør alltid jobbe med de autistiske trekkene istedenfor å jobbe mot dem. Her vil det si å ikke undertrykke eller begrense særinteressene til fordel for andre temaer, men heller å bygge broer mellom temaene. Det er utrolig hva man kan få til ved å bygge broer.

Et eksempel er en elev som har en særinteresse for verdensrommet og som ikke ser poenget med å tegne et design til en t-skjorte i faget kunst & håndverk. Da kan en mulig løsning være at eleven kan lage et design inspirert av verdensrommet med stjerner, planeter og galakser.

Selv klarte jeg å bygge flere interessebroer for å motivere meg med oppgaver på skolen. Fra min særinteresse for Latin-Amerika bygget jeg broer til spansk, historie, geografi og samfunnsfag. Fra fantasy særinteressen min bygget jeg broer til kunst, musikk, naturfag og geologi (de førstnevnte fordi jeg kunne tegne fantasyfigurer og fordi musikk føltes magisk, mens de sistnevnte er fordi mange magiske krefter i fantasy-historier er basert på naturen).

Det er selvfølgelig ikke mulig å bygge broer til alt, men da motiverte jeg meg med at jeg kunne lese noe jeg var interessert i når jeg var ferdig med for eksempel matteleksene. En særinteresse kan også utvikle seg til en jobb. Mange fagfelt og karrierer egner seg godt for spesialister (slik Autister gjerne er). Noen eksempler er forskning, IT, kunst, musikk, økonomi og skuespill. Det er ingen grunn til å prøve å begrense disse interessene og hyperfokuset som er noe av det flotteste i verden for en Autist.

Når det kommer til det sosiale, trenger det heller ikke å være begrensende. Jeg bygger også broer til andre personer via deres interesser. Siden jeg vet hvor mye mine interesser betyr for meg, skjønner jeg at deres interesser (selv om de ikke nødvendigvis er særinteresser) også er viktige for dem. I de tilfellene man har en felles interesse, er det perfekt!

For å oppsummere kan jeg si at monotropisme er min største utfordring, men også min største styrke og kilde til glede. Jeg ville ikke byttet det bort for noe i verden! Jeg håper at det kan bli mer fokus på styrkene ulike autistiske trekk kan gi og teknikker som det å overføre monotropiske interesser til andre temaer. På den måten jobber vi med nevrotypen vår og ikke mot den når noe er vanskelig.